Ég setti fyrir skömmu inn á myndasíðuna (efsta linkinn til hægri) myndir frá Auswich og Birkenau sem ég tók í fyrra í ferð til Póllands. Tilfinningin sem maður fékk við að fara í gegnum þessa staði var eins og að ganga í gegnum helvíti eftir að væri farið að kólna svolítið þar. Það er varla hægt að lýsa því og er best að hver og einn upplifi það sjálfur. Það sem fékk mig til að rifja þetta upp var að ég las um síðustu helgi bókina Píanóleikarinn eftir pólska tónlistarsnillinginn Spielman. Ég hafði séð myndina en bókin hafði allt önnur áhrif á mig. Hún var lifandi, enda þótt sá veruleiki sem hún lýsti væri ekki fallegur. Spielman lifði stríðið af á ótrúlegan hátt. Hann hafðist við í Varsjá en hún var allt að því lögð í rúst. Bókina skrifar hann svo árið 1946 þegar hörmungarnar eru ljóslifandi en henni var stungið undir stól af þarlendum yfirvöldum og kemur ekki fram fyrr en um 50 árum síðar. Það sem verkar sterkast á mann við lestur bókarinnar er hin ofboðslega grimmd sem aðstæður eins og ríktu í stríðinu og í Gyðingahverfum Varsjár kalla fram hjá mannskepnunni. Það átti ekkert síður við um Gyðinga gegn Gyðingum heldur en Þjóðverjana. Þær aðstæður sem Þjóðverjar bjuggu Gyðingum í Varsjá (og vafalaust í mörgum borgum öðrum) voru þannig að það er varla að maður geti lesið um það. Vissulega má segja að þessi veruleiki birtist á nýjan leik í Balkanskagastríðinu að maður tali nú ekki um Rúanda. Enda þótt þessir atburðir séu hluti af mannkynssögunni þá er nauðsynlegt að vera meðvitaður um þá. Það má spyrja sig að því hvort Ísraelsmenn séu að skapa Palenstínumönnum svipaðar aðstæður inni á hernumdu svæðunum. Þegar fólk býr við slíkt umhverfi kynslóð eftir kynslóð er ekkert skrítið að það virðast öll sund vera lokuð og þá skiptir þann sem kominn er út í horn ekki máli hvað gerist því hann á einskis úrkosta.

Bæði í Svíþjóð og Danmörku voru nýlega dómtekin mál þar sem ákært var vegna svokallaðra heiðursmorða þar sem foreldrar, systkini og aðrir fjölskyldumeðlimir voru ákærðir fyrir heiðursmorð innan fjölskyldunnar. Í Svíþjóð var faðir, móðir og sonur ákærð í undirrétti fyrir að hafa drepið á hrottalegan hátt tvítugan strák sem hafði trúlofast dóttur þeirra á móti vilja foreldranna. Sonurinn var sakfelldur en foreldrarnir sýknaðir vegna skorts á sönnunargögnum. Málinu verður áfrýjað. Danmörku var stórfjölskylda nokkur ákærð fyrir að hafa skotið til bana kærustupar. Meðal þeirra ákærðu voru foreldrar stúlkunnar. Í því máli féllu nokkrir lífstíðardómar. Enda þótt rangt sé að segja að svona atburðir séu algengir í þessum löndum þá eru þeir alls ekki fátíðir. Manni flýgur í hug hve langt verði til að svona atburðir eigi sér stað hérlendis. Mín skoðun er, sama hvað hver segir, að það eigi að gera allt sem hægt er til að koma í veg fyrir að fólk sem haldið er slíku trúarofstæki að það drepur börnin sín frekar en að þau taki saman við einhvern af óheppilegri trú flytjist hingað til lands. Það er hins vegar spurning um hvort það sé yfir höfuð hægt.

Set hér inn frásögn norðmannsins Jósteins Petersen af WSER sem fór fram um síðustu helgi. Þetta hefur verið töff.

Ja, saa er over for iaar. Og som dere kanskje har sett ble det DNF for meg. Men forst vil jeg fortelle litt om forberedelsene til WS for meg selv.

Jeg ankom Squaw Valley om morgenen Torsdag 22/06. Programmet for dagen var aa motes paa toppen ved The Escarpent,det hoyeste punktet paa lopet ( 8712 feet o.h). Man kunne enten gaa eller ta gondol bane nesten til toppen. (Jeg tok gondolen !) Det var en hel del snoe pa toppen, men mindre enn ventet pga hurtig smelting det siste.
Det var en sermoni med taler og sang, for vi gikk ned igjen. Fikk moett flere deltakere, ogsaa den andre skandinaven her, svensken Jan Soderkvist. Han viste seg aa vaere en erfaren ultra-loper som ogsaa hadde gjennomfort Comrades I Sor-Afika sist aar som jeg hadde.

Neste dag var det registrering og helse-sjekk. Helse sjekken besto stort sett av aa ta blodtrykket og bli veiet inn. For meg viste blodtrykket 155/90, mens vanligvis 130/80. Sykesosteren som tok testen mente det var pga manglende hoydeakklimatisering. Dette var jo I over 2000 m hoh. Jeg ble veiet inn til 158 lbs (71.5 kg).Vi fikk satt paa vaart ambind med navn, bib-nummer pluss vekt. Vi blir veiet 6-7 steder underveis og det gjelder aa ikke miste for mye vekt pga av manglende vaeske-og matinntak. Dersom man mister 7 lbs kan man bli holdt tilbake til man har tatt inn nok vaeske.
Legen som har vaert med paa WS siden 70-aarene holdt ogsaa et intessant fordrag I forhold til aa drikke. Kroppen inneholder omtrent 60 l vann, og han sa at I lopet av WS burde/skulle vi drikke 30 l. Altsaa skifte ut halvparten av kroppsvaeska. Det krever noe trening aa konsumere saa mye drikke. Han hadde ogsaa mange gode punkter ifh til saltinntak som er helt nodvendig I rimelig store mengder etter hvert.
Jeg fikk ogsaa hilst paa ( tatt bilde sammen med) Scott Jurek, de siste 7 aars vinner. Han stilte ikke opp I aar ( Han skulle vaere pacer). Han fortalte at han ville lope Badwater om noen uker og ogsaa Spartaklon sener I hoest. Fikk ogsaa hilst paa Tim Twietmeyer som skulle lope sin WS nummer 25 I aar, alle under 24 timer. Han har ogsaa vunnet 5 ganger. Jeg moette ogsaa Gordy Ainsleigh som startet lopet I 1974. Han var deltaker I aar ogsaa. Han pleier aa klare 30 timers grensa med 3-4 timer margin hvert aar selv om han er blitt 59 aar ( Iaar klarte han 30 timers grensa med 13 min: 29.47)

Om lordagen den 24 var jeg der kl. 4 , en time for start, for aa faa utdelt startnummer og innta en lett frokost. Da vi startet var det allerede varmt. Jeg startet I T-skjorte uten armer. Jeg hadde 3 flasker med en kapasitet paa nesten 2 liter med meg. Vi hadde jo blitt advart om aa drikke mye og ta inn salt paa forskjellig vis.

Den forste delen av lopa er rett opp ca 900 m. Det tok ca 75 min aa naa toppen av the Escarpent hvor den forste stasjonen var etter ca 3.5 miles. Deretter bar det slakt nedover stort sett paa snoe. Der stien var bar, var den stort sett omgjort til en bekk de fleste steder. Og selv om jeg provde aa holde meg torr paa beina (for aa unngaa gnagsaar), var det stort sett umulig. Jeg lop ogsaa med gamasjer pga at det er mye sand og smaastein som man unngaar aa faa I skoene. Jeg hadde forresten ingen problemer med gnagsaar under hele lopet.

Jeg folte meg fin I kroppen og syntes selv at jeg hadde en bra fart med en god blanding av loping og gaaing. Jeg hadde bestemt meg for aa aapne forsiktig. Etter nesten 2.5 timers loping kom jeg fram til den neste matstasjonen, Lyon Ridge. Jeg folte meg fin, og fikk flaskene hurtig fyllt opp og noe aa spise og avgaarde. Den neste delen av lopet gikk paa, som navnet sier, en “ridge”.Det gikk bratt ned paa den ene siden, med en fantastisk utsikt over fjell og skog. Stien var omkranset av kjempestore furutraer dekket av gronn lav. Jeg kunne foele det gikk noe tyngre, men beveget meg rimelig hurtig framover.
Neste stasjon er Red Star Ridge som er paa den andre siden av “ridgen”. Her fikk jeg nesten sjokk da jeg oppdaget jeg bare hadde 20 min til “cutoff”, som betyr at du blir tatt ut av lopet. Jeg syntes jeg hadde holdt saapass bra fart, at jeg ikke hadde tenkt paa “cutoff” som en mulighet. Jeg fikk hurtig fullt opp alle flaskene som var tomme pluss fikk spist noe.

Deretter bar det ut paa en strekning uten snoe, men som gikk I et omraade hvor stien var aapnet igjen etter 4 aars pga skogbrann, Duncan Canyon. Det var nedbrente traer overalt, og det var gjort et stort arbeid med aa faa denne delen aapnet igjen. Jeg ser at det er flere som klaget paa denne delen pga at cutoff for neste stasjon (Duncan Canyon) var 11.30 som tidligere selv om de sier denne delen er blitt adskillig tyngre. Jeg har ikke noe aa sammenlikne med, men det var mange trestammer som forsatt maatte forseres. Varmen var blitt meget merkbar etter hvert. Jeg syntes fortsatt at jeg hadde en brukbar fart med loping og gaaing, men forsto at jeg maatte holde en jevn fart for aa klare neste cutoff kl.11.30.

Jeg moette en person paa vei popover fra Duncan Canyon. Hun fortalt at stasjonen laa ca 5 min lenger nede og da var klokka 11.25. Jeg samlet meg til naermest en sprint den neste km. Passerte sikkert 10 lopere, og klarte akkurat aa naa stasjonen foer cutoff. Men den eksta anstrengelsen hadde tatt paa, saa jeg maatte sette meg ned en stund og bli dusjet. Jeg fikk spist litt, poteter med salt, og fikk fyllt opp flaskene. Hadde drukket tomt. Catra (som det er skrevet om et annet sted) var der ogsaa, og hadde nettopp brutt.
Jeg hadde 2 timer (og 6 miles) til neste stasjons cutoff ( Robinson Flat), og jeg ble fortalt at det var en lang stigning paa 3-4 miles nesten rett opp til den stasjonen.
Da jeg forlot Duncan Canyon kunne jeg fortsatt merke den eksta anstrengelsen og det gikk rimelig tungt. Etter hvert kom jeg inn I en brukbar blanding av lop og gaaing. Jeg passerte 3-4 lopere som ganske tydelig hadde problemer. Jeg passerte en stor bekk som jeg var nodt for aa vasse. Skoene ble jo eksta tunge. Jeg ville ikke bruke tid paa aa tomme dem. Fra bekken og opp til neste stasjon gikk det bare oppover, oppover….. Jeg kunne merke at energien var ved aa forsvinne totalt. Noen ganger maatte jeg stoppe en stund og ta meg sammen. Kunne ikke klare aa gaa engang. Sola stekte ubonnhorlig paa denne delen som var direkte eksponert, og temperaturen maa ha vaert over 40 grader.
Jeg klarte aa komme meg inn til Robinson Flat, men 10 min forsent til cutoff. Dette var ogsaa den forste stasjon hvor vi ble veiet. Det viste seg at jeg var nede I 151 lbs, hadde altsaa mistet 7 lbs ( over 3 l vaeske). Jeg forsto det ikke. Hadde drukket opp mine 3 flasker med vaeske hver gang. Jeg foelte meg ogsaa syk naa. Kunne hverken spise eller drikke og var veldig kvalmen. Det var nok det beste aa stoppe her. Hadde jeg fortsatt ville det sikkert fort til total kollaps. Jeg hadde selvfolgelig heller ingen trening I aa lope naar det var varmt. Det var ingen muligheter aa trene det I New Jersey for lopet.
Men jeg hadde noe av den samme folelsen som Mary Gorsky beskriver. Etter aa ha vaert inne I en avkjolt bil 15-20 min, folte jeg meg mye bedre selv om magen streiket fortsatt.

Det viste seg etter hvert at jeg ikke var den eneste som brot. Det blir nesten 50% DNF I aar som er noe av det hoyeste som har vaert etter hva jeg forstaar. Jeg horte ogsaa at Jan Soderkvist hadde brutt, selv om han var kommet til Michigan Bluff ( 55 miles) som er lenger enn hvor mitt lop endte.

Kunne jeg ha gjort dette paa en annen maate slik at jeg kunne ha fullfort ? Jeg tror ikke det slik situasonen var I aar. Denne hetebolgen tok fullstendig knekk paa hele systemet og jeg vet fortsatt ikke hva som har skjedd. Jeg drakk opp alt jeg hadde hele veien og likevel hadde jeg mistet 7 lbs vekt. Det var en loper fra Italia som brot paa same stasjonen som meg. Han var en erfaren ultraloper, men hade ikke erfart noe liknende tidligere. Han brot ellers hadde han kollapset pga at han ogsaa hadde problemer med aa faa nok vaeske opptatt.

Saa hvordan er det ikke aa gjennomfore naar en har lagt saa mye trening og forberedelser inn I dette ? Er det et stort nederlag ? Selvfolgelig er det litt bittert naar det skjer, men en kommer fort over det. Det gaar ikke ut paa aa sette helsa paa spill for aa gjennomfore dette. Men jeg tror absolutt det er mulig aa gjennomfore WS under 30 timer under andre omstendigheter. Saa kanskje neste aar !?